Tu Bishvat – eller hvorfor trærne har sitt eget nyttår

Tu-Bishvat

Tu Bishvat blir ofte kalt «trærnes nyttår». Hvilken sammenheng er det mellom en antikk tempelskatt, trær og spirituell gjenoppvåkning?

Bibelske trær

Helligdagen, Tu Bishvat, tar sitt navn fra dagen den feires, og som er den 15. dagen i den jødiske måneden Shvat. Denne dagen faller vanligvis i januar/februar, som er slutten på regntiden i Israel, da trærne igjen får knopper og ett nytt fruktår begynner.  «Verden er et tre, og mennesket dets frukt»[1].  I følge Toraens regler skulle en tiendedel av innhøstingen, også frukten fra trærne, betales som skatt til tempelet[2].  Man betalte dette en gang i året, og det var viktig å ikke ta frukt fra samme tre mer enn én gang per år, derfor er Tu Bishvat ofte kalt «Trærnes Nyttår».

Trær har en veldig stor plass i jødisk tradisjon, og er nevnt flere ganger i både Tanaḳ og Talmud. Skapelsesberetningen forteller at Gud planter trær som skal bære frukt, og midt i Edens hage planter Gud «Livets Tre»[3].  I femte Mosebok formaner Gud at man ikke skal kutte ned frukttrærne til dem man beseirer[4].

Fra tempelet til familiebordet

Tempelet var hvor det jødiske folket kom for å be og vise sin hengivenhet overfor Gud.  Etter at templet falt i år 70, var det jo ikke lenger mulig å betale denne skatten.  Derfor ble det nødvendig å gjenoppfinne måten å feire Tu Bishvat på. Man kan tenke på jødedommen som et tre i stadig forandring.  Det spirer ut fra et bitte lite frø, slår røtter, vokser, får grener, blader, blomster og bærer frukt. Frukten bærer sine egne frø inni seg, og blir til nye trær.  Da templet forsvant måtte jødedommen også forandre seg, det måtte vokse i en annen retning.

En av disse retningene sto en gruppe jødiske mystikere i byen Safed (Hebraisk Tsfat) i Israel for i det 16. århundret. De tenkte at akkurat som et frø spirer til et tre, er det et frø av det guddommelige inne i alle mennesker. Tradisjonelt sier jøder en velsignelse over maten man spiser, både før og etter, og det er forskjellige velsignelser for forskjellige matsorter.  Ved å velsigne maten erkjenner vi at den kommer fra Gud, og ved å bringe Gud inn i det dagligdagse oppløfter vi det å spise, og gjør det hellig.

I takt med økende bevissthet rundt miljøvern, og for å nære opp om det hellige i oss selv og alt levende, har et årlig Tu Bishvat kveldsmåltid blitt mer populært.  Vi sier velsignelser over vin, frukt, og nøtter fra trærne, som vi så inntar med et måltid.

Plante for å minnes og bevare

Det å plante et tre er også sett på som en måte å skape noe evig, og Talmud forteller historien om Rabbi Ḥoni Hamaagal, som levde i det første århundret e.v.t.:

En dag gikk han langs veien, og så en mann som plantet et Johannesbrødtre. «Rabbi Ḥoni Hamaagal spurte ham: «Dette treet, etter hvor mange år vil det bære frukt?» Mannen svarte: «Det vil ikke gi frukt før om sytti år!» Rabbi Ḥoni Hamaagal spurte ham: «Er det åpenbart for deg at du skal leve sytti år, og forventer du å dra nytte av dette treet?» Mannen svarte: «Jeg fant selv en verden full av Johannesbrødtrær. Akkurat som mine forfedre plantet for meg, planter jeg også for mine etterkommere.»[5]

Det Jødiske Nasjonalfondet ble opprettet i 1901, og allerede i 1905 plantet de 12 000 trær i Hulda, Israel. Da staten Israel ble opprettet fortsatte man systematisk med å plante trær, og man kan fortsatt plante trær i Israel, ofte for å minnes en person eller en begivenhet.  Selv utenfor Israel velger mange å plante trær til Tu Bishvat.

 

[1] Rabbi Salomon Ibn Gvirol, Spania, ca 1020 1057

[2] Tredje Mosebok 27:30-34

[3] Første Mosebok 2:7-9

[4] Femte Mosebok 20: 19-20

[5] Babylonsk Talmud: Taanit, 23a